I midten av mars

 

Det har vært en lang stund siden jeg har ønsket å skrive om psykisk helse, men i det siste har jeg følt et behov for det. Kanskje fordi jeg har kjent på visse følelser den siste tiden, men også kanskje fordi flere rundt meg går igjennom ting. For min del kommer det vel tilbake med årstidene. Det er blitt et repeterende mønster jeg kan kjenne igjen. Samtidig er jeg redd for å vente på det, fordi det kan bli selvoppfyllende. Jeg vet ikke jeg, men det ligger noe fornuftig bak tanken om det som skjer i livene våre er som en kjedereaksjon. Eller ikke? Som nå, føler jeg er på et negativt spor, men egentlig er den negative opplevelsen jeg har av ting kun et produkt av den negative innstillingen jeg kanskje har. Samtidig vil jeg ikke tro at vi i så stor grad har kontroll på det som skjer i oss og rundt oss. At jeg har en negativ opplevelse, vil det da si at utgangspunktet er min holdning til livet? Jeg både forstår det og ikke forstår det. For i høst opplevde jeg å være i et positivt tankemønster. Selv om jeg opplevde ting som i utgangspunktet var negative, klarte jeg hele tiden å håndtere dette i en positiv retning.  Jeg følte på en kontroll, der den ene positive opplevelsen fulgte den andre.  Slik følte jeg det hvertfall da. Men på et punkt snudde det igjen. Det var bare som om stemningen i meg endret seg, som natt og dag. Om de rundt meg merket det, vet jeg ikke. Likevell føltes det som om negativiteten falt over meg, der selv det positive fikk en negativ innfallsvinkel. Derfor prøver jeg å rettferdiggjøre tanken om at man faktisk ikke har så stor grad av kontroll. For da blir å velge sin egen lykke det samme som å velge sin egen depresjon?

Da jeg gikk tur på stranden idag følte jeg for førte gang på lenge en ro i kroppen og hode. Jeg har kjent på så mye angst, men i dette øyeblikket eksisterte jeg bare. Jeg bare var. I mens jeg stod der varmet solen forsiktig opp kinnene mine og da innså jeg at våren er på vei. At dagene bare blir lysere og lengre. Sakte men sikkert.

 

march

 

Paula

En ny høst

21

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det har gått en stund siden sist vi snakket, og august er allerede rett rundt hjørnet. Syns det både er fint og rart på samme tid. Om knapt to uker flytter jeg tilbake til Oslo. Dagene brukes derfor nå til å sortere de tingene jeg eier og putte det forsiktig i pappesker.  Har tenkt en del på, om det er det riktige valget å flytte tilbake – eller om jeg trenger lengre tid. Jeg kjenner på presset og forventningene om at nå, nå må alt gå fint. Dette blir jo tross alt den tredje gangen i løpet av et år at jeg flytter frem og tilbake i mellom Oslo og Stavanger. Men jeg føler meg sikker på at jeg har et bedre utgangspunkt til å klare dette nå. Og finnes egentlig det riktige tidspunktet for noe?

Jeg har jobbet mye med å finne ro. Ro i kroppen og ro i tankene. Det å ha en tilstedeværelse i øyeblikket, heller enn all grubling over fortid og fremtid. Jeg tror faktisk at jeg er nærmere den roen. Klarer liksom ikke helt å beskrive det, men det er en stabilitet i meg. Det er ikke det at jeg er lykkelig, men jeg er heller ikke ulykkelig. For meg har det vært godt å kjenne på den balansen. Er jo veldig klar over at å flytte kan endre på denne stabiliteten. Men jeg føler heller ikke at jeg for alltid skal beskytte meg selv. Hva blir livet da? Tror den største grunnen for at jeg flytter tilbake, er muligheten for å starte på nytt. Etter denne vinteren/våren, har jeg virkelig følt på et behov for det. Alt har liksom vært så usikkert. Meg selv, det som skjer rundt meg. Føler jeg har fått en identitet jeg ønsker å komme meg videre fra. Det blir godt å føle seg selvstendig igjen, å klare og stå på egne bein. Jeg gleder meg faktisk, skikkelig, til å ha en hverdag. Noe å våkne opp for hver morgen. For de som lurer på hva jeg skal i Oslo, så skal jeg altså ta et år med kunsthistorie. Jeg har lært at livet er veldig uforutsigbart. Ting skjer og man kan ikke kontrollere alt. Håper bare det går bedre denne gangen.

 

Paula

Kroppen

 

Prøver å få kontroll på noe, når alt annet føles kaotisk. Sånn har det vært i perioder. Etter i vinter er det gradvis blitt bedre, men jeg sliter fortsatt med å være veldig fokusert på egen kropp og utseende. Jeg kunne ønske jeg bare klarte å slappe helt av. Erkjenne at det er nomalt at pupper ikke er helt runde, man får bilringer når man bøyer seg fremover, alle har cellulitter og kroppshår, at kviser bare er et resultat av kroppens hormoner og vekta kan påvirkes av så mye.

Kan man noen gang få full kontroll?

 

Hud

Paula