Kroppen

 

Prøver å få kontroll på noe, når alt annet føles kaotisk. Sånn har det vært i perioder. Etter i vinter er det gradvis blitt bedre, men jeg sliter fortsatt med å være veldig fokusert på egen kropp og utseende. Jeg kunne ønske jeg bare klarte å slappe helt av. Erkjenne at det er nomalt at pupper ikke er helt runde, man får bilringer når man bøyer seg fremover, alle har cellulitter og kroppshår, at kviser bare er et resultat av kroppens hormoner og vekta kan påvirkes av så mye.

Kan man noen gang få full kontroll?

 

Hud

Paula

Kjære september

JAM

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kjære september la meg puste inn frisk høstluft.

Kjære september la meg være kreativ, bli flink til å skyte analogt og få til mye bra på skolen.

Kjære september la meg slippe å være trist over han og det vi hadde sammen.

Kjære september la meg drikke te og se bra serier om kvelden.

Kjære september la meg være bekymringsløs.

Kjære september gi meg tilbake gleden over god litteratur.

Kjære september la meg danse og le masse.

Kjære september gi meg mange gode norske epler.

Kjære september gi meg et kyss.

Kjære september la oss være venner.
 

 

JAM 2

Gjerne følg meg på instagram @paulariis

Har dere noen ønsker for september?

Paula

Tilbake til skolen

Et friår er gått til ende og i dag er min første skoledag. Det blir godt å få litt mer struktur i livet, en skikkelig hverdag igjen. Det har jeg savnet. Har jeg egentlig skrevet noe om hva jeg skal? Jeg skal studere foto ved Oslo Fotokunst skole, en liten kunstskole på Grünerløkka. Forventninger mine er egentlig ikke så store. Jeg er bare glad for at jeg får et år til å fordype meg i noe jeg elsker å holde på meg. Om det tar meg noen vei er ikke så viktig. Det handler mer om livet her og nå. At jeg trenger dette. Noen ganger kunne jeg jo selvfølgelig ønske at jeg hadde en mer klar mening om hva jeg ønsket å bruke livet på. Samtidig har jeg også lært at livet ikke alltid kan planlegges og at det mer er tilfeldighetene som fører deg fremover. Ha en fin dag!

Processed with VSCOcam with c1 preset

Paula

Lagre

Oslo 15. August

Utrolig nok er vi halvveis i august og jeg har bodd akkuratt to uker i Oslo. Vi i kollektivet har levd i en boble med veldig mye gøy. Dansing til morgentimer på Jeager, piknik på stuegulvet, Øya-natt og cocktails til Sex & The City. Først nå begynner ting å ligne mer på hverdagen igjen. Kanskje det er like greit? Stå opp tidlig om morgen, lage meg kaffe og grøt og sykle avgårde mot skolen. Kjenner jeg er mest spent på hvordan skolen blir. Tenk om jeg ikke klarer å være kreativ eller er flink nok? Nå so det kun er litt over en uke til den starter føler jeg at det er noe som må forbredes. Kanskje det egentlig bare er hodet mitt som må forbredes. Roe ned tempoet litt. Så den siste uken med ferie skal utnyttes med  å sykle rundt, lese bok i parker, spise hummus på knekkebrød og få besøk av verdens fineste Thea.

TUMBLR_OBBWAFGWGA1TZ80K4O1_1280_1

IMG_0533_1

IMG_0526_1

(Takk til fine Erle for lån av to bilder.)

Paula

Sykt lykkelig?

 

For noen år siden fikk jeg en nydelig bok av søsteren min. Den bestod av tekster og illustrasjoner som hun hadde laget helt selv. Hun kalte den En bok om lykke.

Lykke. Det er egentlig et begrep jeg tenker mye på. Spesielt når man har kjent en del på ulykkeligheten, kan man begynne å lure på hva lykke er og hvordan man kan oppnå den. Det er vel i bunn og grunn det vi mennesker hele tiden streber mot, en følelse av lykke. Men hva er det egentlig – når er man lykkelig? Når jeg tenker tilbake på da jeg selv har vært lykkelig, har det egentlig handlet om veldig små ting. At jeg har syklet på en sommerdag i en flagrende kjole. Eller stått ute i hagen med et lerret og malt kun etter det jeg føler. Eller når jeg har gått kveldsturer alene med musikk på øret. Sånne ting som egentlig er små, der jeg i øyeblikket bare har tenkt; shit, nå har jeg det helt sykt bra. Da tenker jeg bra, som i en bekymringsløs sinnstilstand eller følelsen av en slags flow i det man gjør. Vet du hva jeg mener?

IMG_0152

På den tiden da jeg fikk boka av søsteren min hadde jeg det mildt sagt ikke veldig bra. Blandt annet følte jeg at jeg hadde gjort noe galt som menneske, siden jeg  hele tiden var så ulykkelig. Er jeg et svakt menneske fordi jeg er trist? Nå vet jeg at det ikke ligger en sannhet i det, for ingen velger seg en depresjon. Det er langt unna min kontroll. Derfor blir jeg ofte litt sint når jeg leser artikler om “Slik tenker du deg lykkeligere” eller “Lykkelig på 1-2-3” . For hvis det skulle vært så lett å være lykkelig, ville vi jo alle vært det. Nei, jeg tror nok lykken er hardere å gripe. Ofte er de tingene som vi tror vil gjør oss lykkelig, ikke de som gjør det. Lykken vil komme i de øyeblikkene man minst venter det. Helt spontant og uplanlagt. Sånn  har det hvertfall hvert for meg. Det man derimot kan er å prøve og legge mer tilrette for å få større lykkefølelse og ro i livet. Så, jeg tenkte å dele noen av disse rådene, som søsteren min har skrevet ned så fint..

Le. Lykke relateres til humør. Le av en god serie, en god bok eller av dumme filmklipp.

Sov godt. At man har god og nok søvn er viktig for livskvalitet. Praktiser god søvnhygiene ved ca. 8 timer søvn hver natt.

Dyrk mosjon. Tren og hold deg i bevegelse. Fysisk aktivitet gir større selvtillit og mestringsfølelse.

Vær tålmodig. Ta en dag av gangen og et steg om gangen. Lær deg og nyte hver dag, og hvert steg på denne reisen. Stol på prosessen og livets naturlige rytme.

Vær snill. Vær god med de rundt deg, og ta vare på venner og familie.

Akseptere. Aksepter de tingene som ikke kan forandres. Whats done, is done.

Finn mening. Det handler ikke om de store tingene, men å ta vare på og bevare det som gir mening for deg. Fotografere, skrive, tegne, lese, reise. Hva er meningsfullt for deg? Husk at livet til lykkelige og ulykkelige mennesker objektivt sett ikke er ulikt. Lykke handler mer om hvordan du ser på livet, en hva som faktisk skjer. En person som mangler mye, kan med andre ord være like lykkelig som en som har mye

 

Paula

 

Hvem eier kroppen min?

Når jeg skrev denne posten, var det fordi body shaming er noe jeg har kjent på. Og jeg hater det. Altså jeg tror nesten alle kvinner har vært offer for det. Enten så har man for mange kilo, eller for mange piercinger, eller for store hofter til å gå i den buksen, eller så er du så tynn at du er syk eller så prøver du å være deilig fordi du tar silikon. Du får uansett høre det. Men det gjør innmari vondt. For en kropp er ikke bare en kropp. Det er huset du blir født i, huset du skal bo i til du dør. Det er deg.

Det sies at man må se seg selv igjennom andres øyne for å forstå seg selv. Det er vel noe det ligger mye sannhet i. Det betydde hvertfall mye for meg. Som liten var jeg veldig lat. Jeg levde kanskje ikke verdens sunneste livsstil, men ah, jeg koste meg! Etterhvert begynte jeg å få litt kommentarer i det små. De var egentlig ikke direkte slemme, men  sånn type “nå har du fått nok mat” eller “du burde kanskje begynne å trene litt“. Å bli påpekt slike feil, begynte å gå veldig ut over selvtilliten min. Det var først da jeg begynte å se meg selv i forhold til andre, og ja, jeg oppdaget at jeg var faktisk litt større. Etterhvert føltes det nesten som om FEIT sto skrevet med store bokstaver i pannen min. Som når jeg spiste, følte jeg andre så på meg og tenkte at jeg var grådig. Eller hvis jeg lå på sofaen, var jeg redd for at folk syns jeg var lat. Jeg følte også lærerne mine vurderte meg som svakere. Som i gymmen, hvor jeg satset alt, var alltid 100% med og engasjert. Likevel fikk jeg alltid to eller tre karakterer dårligere en andre. Det var en identitet jeg virkelig ønsket å kvitte meg med, så jeg ble aktiv og begynte å spise sunnere. Naturlig nok endret jeg meg. Likevell var jeg aldri fri fra kommentarer, for som normalvektig eller slank fikk jeg nå høre at “Du har godt av litt ekstra kake”  eller “Du må løpe mindre og trene mer  styrke”. Tydeligvis skulle det være en vanskelig oppgave å bli helt konform. Men hva er egentlig regnet som konformt?

Kropp er et stort tema i vårt samfunn. Fra et kulturelt perspektiv er det interessant å se hvordan idealene endres fra tiår til tiår. På 50-tallet skulle man ha timeglassfigur som Marilyn Monroe. 90-tallet introduserte begrepet som “heroin chic”, en slank kropp, sammen med poster girl Kate Moss. Nå har definisjonen av tynn en helt ny standard. Blandt annet skal man være fit og formfull. Jeg er egentlig usikker. Signalene er så tvetydige. For samtidig som magasiner og populærkultur minner oss på hvordan kroppen er en nøkkel til status og makt, blir vi stadig også oppfordret til å elske seg selv for den man er. Magasinene som glorifiserer modeller og forteller hvordan man kan komme i bikini-form på fire uker, vier også plass til kampanjer om selvtillit og selvverd. Paradoksalt og dumt.

En kropp er ikke bare en kropp. Den handler om så mye mer. For det første er en kropp genetisk annlagt, med beinstruktur og høyde. For det andre påvirkes også kroppen mye av hormoner, stress, medisiner og sykdommer. Alt dette er ting  vi absolutt ikke har kontroll over. Det å ta utgangspunkt i en idealvekt er rett og slett umulig. Den kroppen som jeg har, ville nok aldri passet deg. Vennen mins kropp kan ikke sammenlignes med min. Samfunnets krav og body shaming må ta slutt. Hvor viktig er det å ha 19 i BMI når du psykisk er helt utmattet? Ta vare på kroppen din, elsk den og form den akkurat slik du vil at den skal være. Dette ble et rotete innlegg, men det var så mange tanker som måtte ut.

naked

(ja, jeg har ganske hvit hud. Elsker det.)

Paula

Lagre

Å være glad i seg selv

Vi har vel alle kjent på den følelsen når sommeren kommer snikende. Etter en lang vinter, gjemt under lag på lag av tøy, skal vi igjen kle oss shorts, kjoler og bikini. Lår, overarmer og mager skal vises. Sommeren er kroppens høytid. Da er det ofte slik at man presser seg inn i treningsregimer og dietter, uten at dette egentlig tar deg noen vei. Man finner liksom alltid noe mer man kan forbedre, uansett hvordan man ser ut. I perioder med dårlig selvtillit lar jeg jo det begrense livet mitt. Som å ikke kunne gå på fest fordi man føler seg dum eller uinteressant, på stranden med venner for du føler deg oppblåst eller gå i en spesiell kjole fordi du får ikke lov til å skille deg ut. Du har vel vært der du og? Det mest ironiske er jo at det er ingen andre en deg selv som stiller disse kravene. At det er du som er din egne største kritiker. For pleier man liksom å gå rundt og lete etter feil hos andre? Neppe. Det er derfor man må prøve å snu det rundt. Slutte å se seg selv bare som en kropp, men som en helhet. Å lære å like seg selv for den man er.

Vær snill med deg selv. Det handler om å sette seg selv i fokus og forstå seg selv i dybden. Jeg bruker yoga og meditasjon, som et sted der jeg kjenner etter. Behandle kroppen og sinnet med respekt. Foreksempel sett av en time hver uke der du har hjemmespa. Eller gå lange turer bare for å tenke. Det fortjener du.

Omgi deg med mennesker som aksepterer deg. Noen ganger har man relasjoner som suger mye energi. Det er slike vennskap man bør  kvitte seg med, for heller å fylle tiden med de vennskapene som gir mening.  Alle fortjener å bli behandlet med respekt.

SkinSkin

Se på kroppen din som noe funksjonellt. Vær takknemlig for at du har en kropp som fører deg frem, som lar deg puste, le, lukte og se. Du defineres ikke i hvordan du ser ut, men hvem du er som person.

Det er helt ok om kroppen din forandrer seg. Ikke ta utgangspunkt i at kroppen din er en bestemt type vekt eller fasong. Det er helt naturlig at kroppen din som 25- åring, ikke er den samme som når du var 18 år. Tenk heller på alle de fine opplevelsene den fører deg igjennom; forelskelser, latter, tårer og fødsler. At dette vises på kroppen er bare veldig vakkert.

SkinSkin

Hør etter kroppens behov. Kroppen er veldig flink til å si fra hvis det er noe den trenger, foreksempel sult eller søvn. Å undertrykke disse, gjør deg bare trøtt og sliten

Vær kritisk på sosiale medier. På sosiale medier, spesielt blogger, har kosmetiske inngrep blitt så mye mer synlig. Et liv der alt skal være perfekt, går jo ikke overens med hvordan det er i realiteten. Eller blogger som handler om fitness, er ofte lite konstruktive å lese. Bare unngå å lese alt som gir deg dårlig samvittighet.

Paula

Lagre

Lagre

Lagre

Skyer i bevegelse

Sky

Det er så deilig å være her på hytta. Absolutt ingenting som skjer. I dag har jeg gått en tur, laget hylleblomstsaft av svarthyll og lest litt i en roman. Ellers sitter jeg bare å tenker eller ser på skyene. Det var helt utrolige skyformasjoner, skikkelige cumulonimbus-skyer. Så massive og tunge. Ventet liksom hele dagen på at himmelen skulle åpne seg,  men det skjedde aldri. Mot kvelden lysnet det heller opp til en rosa himmel. Var så nydelig når fjelltoppene på andre siden av fjorden badet i gull, rett før solen gikk ned. Norsk sommer altså.

Paula

Lørdag og litt frustrert

 

Jeg er bare så lei av å måtte  unnskylde alt jeg gjør. Eller av å skamme meg over at jeg har det bra. For oss nordmenn som har vokst opp med å bli kontrollert av janteloven, vet godt at man ikke skal tro man er bedre enn andre. Å skryte over egne prestasjoner er nærmest en synd. En god karakter foreksempel. For all del ikke snakk om det, hvis du får en 5er eller 6er. Og norsk skole, der absolutt alle skal få den samme undervisningen uansett nivå. De smarte barna får ikke utfordringer nok, hysjhysj hvis du er den beste. Å være gjennomsnittseleven er det ideelle. Det er denne idéen vi har vokst opp med.

I det siste har jeg kjent meg veldig stolt over hvordan livet har endret seg mot det bedre. At jeg har klart å  komme meg ut av en tung depresjon. Det at man sliter er jo også noe man ikke skal snakke om. Da er du en som prøver å få sympati eller oppmereksomhet. Helst ikke stå frem; vær tilbakeholden. Det betyr å sitte sammen med familie og venner å ha påtatte samtaler, selv om den rosa elefanten blinker over hodet mitt. Er det rart mange unge, spesielt jenter, har psykiske problemer? Når samfunnet kommuniserer med janteloven, blir det jo selvfølgelig en måte vi snakker til oss selv også.  Jeg er ikke god nok. Jeg har ikke lov til å skille meg ut. Jeg er ikke pen nok. Det eneste denne tenkningen gjør er å begrense oss. Begrense oss fra å leve livet til det fulle, gjøre akkuratt det man har lyst til og å være fornøyd med det. Det er dumt, når livet er så kort. Jeg ønsker å være kreativ, snu døgnrytmen, være veggis, farge håret mitt svart, drikke cocktails alene, bade naken, gå turer om natten, le høyt og gå med rare bukser. For hvem skal egentlig bestemme når jeg er god nok?

Jenter, la oss gi et eneste stort fuck you til janteloven.

Paula

Lagre