Sykt lykkelig?

 

For noen år siden fikk jeg en nydelig bok av søsteren min. Den bestod av tekster og illustrasjoner som hun hadde laget helt selv. Hun kalte den En bok om lykke.

Lykke. Det er egentlig et begrep jeg tenker mye på. Spesielt når man har kjent en del på ulykkeligheten, kan man begynne å lure på hva lykke er og hvordan man kan oppnå den. Det er vel i bunn og grunn det vi mennesker hele tiden streber mot, en følelse av lykke. Men hva er det egentlig – når er man lykkelig? Når jeg tenker tilbake på da jeg selv har vært lykkelig, har det egentlig handlet om veldig små ting. At jeg har syklet på en sommerdag i en flagrende kjole. Eller stått ute i hagen med et lerret og malt kun etter det jeg føler. Eller når jeg har gått kveldsturer alene med musikk på øret. Sånne ting som egentlig er små, der jeg i øyeblikket bare har tenkt; shit, nå har jeg det helt sykt bra. Da tenker jeg bra, som i en bekymringsløs sinnstilstand eller følelsen av en slags flow i det man gjør. Vet du hva jeg mener?

IMG_0152

På den tiden da jeg fikk boka av søsteren min hadde jeg det mildt sagt ikke veldig bra. Blandt annet følte jeg at jeg hadde gjort noe galt som menneske, siden jeg  hele tiden var så ulykkelig. Er jeg et svakt menneske fordi jeg er trist? Nå vet jeg at det ikke ligger en sannhet i det, for ingen velger seg en depresjon. Det er langt unna min kontroll. Derfor blir jeg ofte litt sint når jeg leser artikler om “Slik tenker du deg lykkeligere” eller “Lykkelig på 1-2-3” . For hvis det skulle vært så lett å være lykkelig, ville vi jo alle vært det. Nei, jeg tror nok lykken er hardere å gripe. Ofte er de tingene som vi tror vil gjør oss lykkelig, ikke de som gjør det. Lykken vil komme i de øyeblikkene man minst venter det. Helt spontant og uplanlagt. Sånn  har det hvertfall hvert for meg. Det man derimot kan er å prøve og legge mer tilrette for å få større lykkefølelse og ro i livet. Så, jeg tenkte å dele noen av disse rådene, som søsteren min har skrevet ned så fint..

Le. Lykke relateres til humør. Le av en god serie, en god bok eller av dumme filmklipp.

Sov godt. At man har god og nok søvn er viktig for livskvalitet. Praktiser god søvnhygiene ved ca. 8 timer søvn hver natt.

Dyrk mosjon. Tren og hold deg i bevegelse. Fysisk aktivitet gir større selvtillit og mestringsfølelse.

Vær tålmodig. Ta en dag av gangen og et steg om gangen. Lær deg og nyte hver dag, og hvert steg på denne reisen. Stol på prosessen og livets naturlige rytme.

Vær snill. Vær god med de rundt deg, og ta vare på venner og familie.

Akseptere. Aksepter de tingene som ikke kan forandres. Whats done, is done.

Finn mening. Det handler ikke om de store tingene, men å ta vare på og bevare det som gir mening for deg. Fotografere, skrive, tegne, lese, reise. Hva er meningsfullt for deg? Husk at livet til lykkelige og ulykkelige mennesker objektivt sett ikke er ulikt. Lykke handler mer om hvordan du ser på livet, en hva som faktisk skjer. En person som mangler mye, kan med andre ord være like lykkelig som en som har mye

 

Paula

 

20 år

Paula 20 år

Syns det er veldig fint å bli 20 år. Et ganske fint tall i grunn. Markerer jo slutten på tenårene og begynnelsen på tyveårene. Føler meg egentlig mye mer voksen nå, enn da jeg ble 18. Spesielt den siste tiden har jeg kjent et stort behov for å  klare meg selv. Det er vel et veldig sunt tegn? Så i går feirte jeg bursdagen min med noen vakre venninner. Elsker å feire, for det gir liksom en unnskyldning til å samle alle man er glad i. Jeg hadde laget punsj, brownies og masse karamellisert popcorn. Og det ble en sykt hyggelig kveld. På en måte rørte det meg å se at folk hadde satt av kvelden og pyntet seg bare for meg. Og takknemligheten over å ha så fantastiske mennesker rundt meg, som er med meg gjennom tykt og tynt. I dag gjenstår en liten feiring med familien. Mamma har bakt sitronpai, vi har jordbær 0g litt gode bobler i glassene. Det eneste jeg ønsker nå er at dette året skal blir rolig og fint. Altså, ingen humpete omveier og annet tull. Og narsissisten som jeg er, tenkte jeg også at dette var en fin anledning for dere å bli litt bedre kjent med meg. 20 år og 20 fakta.

1. Jeg er minst av fem søsken. Elsker det, for alle og enhver er så forskjellige og gir deg mye nytt å tenke på. Håper jeg også får mange barn.

2. Favorittiskremen min er salt karamell.

3. Det har vel med at jeg er introvert, for jeg liker bedre å lytte til folk enn å fortelle selv. Jeg kan ha lange og dype samtaler med hvem som helst, men skal jeg small talke blir jeg ganske stressa.

4. Jeg liker ikke varm frukt, så den må ligge i kjøleskapet. Kalde epler liksom, mmm. Eller vannmelon. Alt utenom banan da, som helst skal være varm og veldig modnen.

5. Jeg tenker veldig mye og da aller mest når jeg går på tur. Noen ganger tenker jeg så mye at det føles plagsomt.

6. Jeg foretrekker søtt ovenfor salt. Har foreksempel aldri lyst på omelett til frokost eller mat som chips og fries frister sjeldent. Gi meg heller søte ting, mmmm.

7. Jeg er ekstremt flink til å huske navn og detaljer.

8. Tre steder jeg har veldig lyst til å reise til nå er Fiji i Japan, Macchu Pitchu i Peru og Amalfi-kysten i Italia.

9. Jeg drikker alt for mye kaffe. Morgen som kveld. Drikker også en del pepsi max, noe jeg syns er flaut å innrømme. Kaffein-junkie much?

10. Jeg anser meg selv for å være høysensitiv – og nei, det har ingenting med at jeg er redd for stråling eller er helt hypokonder – det er egentlig mer et personlighetstrekk, som handler om at man er veldig senitiv for andres og egne følelser.

11. Mine tre favorittserier er The Sopranos, Six Feet Under og True Detective.

12. Etter jeg ble veggis er det én rett jeg savner mest – pasta carbonara. Det var livretten min. Ellers klarer jeg meg helt fint uten kjøtt.

13. Jeg er veldig glad i å tegne, men viser sjeldent tegningene mine til andre. Kanskje er det at de er veldig personlige eller så handler det om at jeg er redd for at andre skal synes de er stygge. Litt begge deler.

14. Et ord jeg bruker veldig mye er koselig, selv om det ikke passer inn. “skal vi gå tur?” “kooooselig”.

15. Noen av mine beste minner er på fjellturer i Rondane eller Jotunheimen. Så deilig følelse å bo på turisthytter, gå i timevis og puste frisk luft.

16. Jeg har spilt i korps i veldig mange år. Nå skal det sies at jeg aldri ble spesielt flink og var kjempenervøs for å spille.

17. Jeg elsker havet. Kunne aldri tenkt meg å bo i innlandet. Havluft, havlukt. Ah, det er noe spesielt med det.

18. Mine tre favorittbøker er Stillitsen av Donna Tarrt, Hotel New Hampshire av John Irving og Min Kamp av Karl O. Knausgård.

19. Edderkopper er min største frykt. I den grad at jeg har myggnett rundt senga mi. Klarer heller ikke gå i mørke rom, for da innbiller jeg meg at jeg skal tråkke på edderkopper.

20. Jeg er sær. Liker nerdete, små aktiviteter, har skamløs humor og trives best i eget selskap.

Ha en fin søndag folkens!

Paula

Lagre

Hvem eier kroppen min?

Når jeg skrev denne posten, var det fordi body shaming er noe jeg har kjent på. Og jeg hater det. Altså jeg tror nesten alle kvinner har vært offer for det. Enten så har man for mange kilo, eller for mange piercinger, eller for store hofter til å gå i den buksen, eller så er du så tynn at du er syk eller så prøver du å være deilig fordi du tar silikon. Du får uansett høre det. Men det gjør innmari vondt. For en kropp er ikke bare en kropp. Det er huset du blir født i, huset du skal bo i til du dør. Det er deg.

Det sies at man må se seg selv igjennom andres øyne for å forstå seg selv. Det er vel noe det ligger mye sannhet i. Det betydde hvertfall mye for meg. Som liten var jeg veldig lat. Jeg levde kanskje ikke verdens sunneste livsstil, men ah, jeg koste meg! Etterhvert begynte jeg å få litt kommentarer i det små. De var egentlig ikke direkte slemme, men  sånn type “nå har du fått nok mat” eller “du burde kanskje begynne å trene litt“. Å bli påpekt slike feil, begynte å gå veldig ut over selvtilliten min. Det var først da jeg begynte å se meg selv i forhold til andre, og ja, jeg oppdaget at jeg var faktisk litt større. Etterhvert føltes det nesten som om FEIT sto skrevet med store bokstaver i pannen min. Som når jeg spiste, følte jeg andre så på meg og tenkte at jeg var grådig. Eller hvis jeg lå på sofaen, var jeg redd for at folk syns jeg var lat. Jeg følte også lærerne mine vurderte meg som svakere. Som i gymmen, hvor jeg satset alt, var alltid 100% med og engasjert. Likevel fikk jeg alltid to eller tre karakterer dårligere en andre. Det var en identitet jeg virkelig ønsket å kvitte meg med, så jeg ble aktiv og begynte å spise sunnere. Naturlig nok endret jeg meg. Likevell var jeg aldri fri fra kommentarer, for som normalvektig eller slank fikk jeg nå høre at “Du har godt av litt ekstra kake”  eller “Du må løpe mindre og trene mer  styrke”. Tydeligvis skulle det være en vanskelig oppgave å bli helt konform. Men hva er egentlig regnet som konformt?

Kropp er et stort tema i vårt samfunn. Fra et kulturelt perspektiv er det interessant å se hvordan idealene endres fra tiår til tiår. På 50-tallet skulle man ha timeglassfigur som Marilyn Monroe. 90-tallet introduserte begrepet som “heroin chic”, en slank kropp, sammen med poster girl Kate Moss. Nå har definisjonen av tynn en helt ny standard. Blandt annet skal man være fit og formfull. Jeg er egentlig usikker. Signalene er så tvetydige. For samtidig som magasiner og populærkultur minner oss på hvordan kroppen er en nøkkel til status og makt, blir vi stadig også oppfordret til å elske seg selv for den man er. Magasinene som glorifiserer modeller og forteller hvordan man kan komme i bikini-form på fire uker, vier også plass til kampanjer om selvtillit og selvverd. Paradoksalt og dumt.

En kropp er ikke bare en kropp. Den handler om så mye mer. For det første er en kropp genetisk annlagt, med beinstruktur og høyde. For det andre påvirkes også kroppen mye av hormoner, stress, medisiner og sykdommer. Alt dette er ting  vi absolutt ikke har kontroll over. Det å ta utgangspunkt i en idealvekt er rett og slett umulig. Den kroppen som jeg har, ville nok aldri passet deg. Vennen mins kropp kan ikke sammenlignes med min. Samfunnets krav og body shaming må ta slutt. Hvor viktig er det å ha 19 i BMI når du psykisk er helt utmattet? Ta vare på kroppen din, elsk den og form den akkurat slik du vil at den skal være. Dette ble et rotete innlegg, men det var så mange tanker som måtte ut.

naked

(ja, jeg har ganske hvit hud. Elsker det.)

Paula

Lagre

Lørdag og litt frustrert

 

Jeg er bare så lei av å måtte  unnskylde alt jeg gjør. Eller av å skamme meg over at jeg har det bra. For oss nordmenn som har vokst opp med å bli kontrollert av janteloven, vet godt at man ikke skal tro man er bedre enn andre. Å skryte over egne prestasjoner er nærmest en synd. En god karakter foreksempel. For all del ikke snakk om det, hvis du får en 5er eller 6er. Og norsk skole, der absolutt alle skal få den samme undervisningen uansett nivå. De smarte barna får ikke utfordringer nok, hysjhysj hvis du er den beste. Å være gjennomsnittseleven er det ideelle. Det er denne idéen vi har vokst opp med.

I det siste har jeg kjent meg veldig stolt over hvordan livet har endret seg mot det bedre. At jeg har klart å  komme meg ut av en tung depresjon. Det at man sliter er jo også noe man ikke skal snakke om. Da er du en som prøver å få sympati eller oppmereksomhet. Helst ikke stå frem; vær tilbakeholden. Det betyr å sitte sammen med familie og venner å ha påtatte samtaler, selv om den rosa elefanten blinker over hodet mitt. Er det rart mange unge, spesielt jenter, har psykiske problemer? Når samfunnet kommuniserer med janteloven, blir det jo selvfølgelig en måte vi snakker til oss selv også.  Jeg er ikke god nok. Jeg har ikke lov til å skille meg ut. Jeg er ikke pen nok. Det eneste denne tenkningen gjør er å begrense oss. Begrense oss fra å leve livet til det fulle, gjøre akkuratt det man har lyst til og å være fornøyd med det. Det er dumt, når livet er så kort. Jeg ønsker å være kreativ, snu døgnrytmen, være veggis, farge håret mitt svart, drikke cocktails alene, bade naken, gå turer om natten, le høyt og gå med rare bukser. For hvem skal egentlig bestemme når jeg er god nok?

Jenter, la oss gi et eneste stort fuck you til janteloven.

Paula

Lagre

Hellestø

bursdag-1

For en liten stund siden var jeg i en bursdag på Hellestø. Hellestø er en nydelig strand som ligger et par mil sørvest for Stavanger. Av alle strendene på Jæren, tror jeg dette er min favoritt.

Hellestø

Hytten vi var på lå godt plassert i marehalmen bak sanddynene. Her hadde Erle sin familie laget masse god tapas, vi hadde masse champagne og solen var fremme. Kunne det blitt bedre?

Bursdag

Takk for en sykt fin kveld.

Ps: ang. mobilversjonen av bloggen, det fikses denne uka.

Paula

Lagre

Lagre

Fra jeg var liten til i dag har jeg vært på så mange stadier, både mentalt og fysisk. Jeg har alltid vært fokusert på tanken om at alt skal bli bra når… eller jeg er fornøyd når.... Selv om jeg gang på gang har sagt disse setningene, har jeg aldri kommet til et sted der jeg har følt med helt tilfreds. Jeg har heller fortsatt å se lengre fremover, prøvd å utfordre meg selv til noe enda bedre. Men kan man egentlig komme til et sånt sted, der man tenker at det er dette jeg lever for? At det er her og nå liksom?

Fortiden så står jeg ovenfor ganske store forandringer i livet mitt. Bare se – 1. Jeg skal flytte hjemmefra og bli økonomisk selvstendig. 2 Attpåtil skal jeg flytte til en annen by, i en annen del av Norge. 3. Jeg skal begynne å studere, få et nytt sosialt nettverk og mest sannsynlig få en ny jobb. I denne situasjonen kan det gå veldig galt, spesielt fordi man har høye forventning om hvordan det skal bli.. Så når forventningene møter virkeligheten, kommer gjerne bekymringene. Er dette egentlig et rett valg?  Har jeg nok penger til at det skal gå rundt? Tenk om jeg ikke trives? Også videre. Mamma sa noe klokt til meg da jeg presenterte disse problemstillingene for henne. At jeg må fokuser mer på det som er nå, istedet for det som kommer da. Det er noe jeg har tenkt på i etterkant. At man hele tiden prøver å være mentalt tilstedet i øyeblikket, sette pris på det fine som er og ikke hele tiden se fremover. Og hvis jeg ikke har valgt det rette, hva så? Det er jo selve reisen som er livet.

Presence

Paula

Lagre

Lagre

Et nytt kapittel

Paula

På vei mot noe nytt og ukjent. Det skremmer meg ikke, faktisk liker jeg tanken. Det er vel noe i det at en ny by, betyr en ny start.  Her i Stavanger minnes jeg på så mye, både godt og vondt. Det riktige nå er å bevege seg videre. Skape mitt eget liv. Jeg flytter i starten av august. Før det skal jeg nyte sommeren her på vestlandet. For en gangs skyld har jeg faktisk ingenting planlagt. Eller, jeg reiser til Roskilde hvis jeg får billett. Det blir nok uansett en tur til København. Kanskje Øyafestivalen i august. Også Ryfylke da. Aldri en sommer uten. Bare jeg får elementer av romanlesing, grilling, krabber, myggstikk, sommer i p2, tordenvær og kalde svømmeturer er jeg godt fornøyd jeg.

Hva skal du  i sommer?

Paula

Vår tids siste tabu

svart hvitt

Livet er merkelig. Jeg tenker på alle de tilfeldighetene det består av. Som at det ble akkuratt meg som kom til, at jeg har hatt en fin barndom, vokst opp i en fantastisk familie og har gode venner, at jeg bor i en trygg og velorganisert del av verden. Alle disse tilfeldighetene, syns jeg er vakkert men også brutalt. Det minner meg på hvor skjørt livet egentlig er.

Og hvor heldig jeg er.

Jeg har et sykt bra liv. Jobben som passet meg perfekt. Venner som bryr seg om meg. Jeg er kreativ og følsom. Har en sunn kropp, som lett kan føre meg på én mils joggeturer. Karakterer som kan få meg inn på hvilket som helst studie. Jeg kan jo bli hvem jeg vil, har alle muligheter og forutsetninger.

Hvorfor er jeg da så ulykkelig?

Uansett hvor ordnet livet ditt er, tar ikke psykiske problemer hensyn. Alle er sårbare og alle har en psykisk helse – god eller dårlig. Faktisk vil 15 prosent av befolkningen oppleve depresjon en gang i livet, en av tre vil få en psykisk lidelse i løpet av livet og 40 prosent av sykefraværet er knyttet til psykisk helse. Når psykiske problemer er så utbredt blandt befolkningen, hvorfor er det så vanskelig å snakke om? Jeg har lenge vært usikker hvor mye jeg skal skrive om min egen psykiske helse. Kanskje er jeg redd for negative tilbakemeldinger eller å bli misforstått? Det er rart jeg har slike tanker rundt mine egne utfordringer, når jeg virkelig ser opp til andre som velger å snakke høyt. Hvorfor skal ikke jeg få lov?  Jeg leste et sted at psykisk lidelse er vår tids siste tabu. Det kan nok stemme, for det føles innmari sårt og personlig. Selv om det blir vanskelig, har jeg bestemt at det skal bli en del av bloggen. Det er jo i perioder en veldig stor del av livet mitt.En psykisk plage er så kompleks,  uforstårlig og gjennomgripende. Ingenting er verre eller bedre en det andre, men en fysisk skade er ofte lettere å forstå. Uten spørmål blir det liksom allment akseptert.  Et indre sår derimot, kan man ikke peke på. Du er alene mot verden. Det sitter nok desverre langt inne for mange å oppsøke profesjonell hjelp for psykiske plager. Meg selv inkludert. Jeg var redd problemene mine ikke var reelle nok eller at jeg ikke hadde en god nok grunn. Nå i etterkant angrer jeg kun på at jeg ikke tok imot hjelp tidligere. Det var først da jeg jeg klarte å se symptomene mine i sammenheng med en diagnose, at  det ble lettere å jobbe med dem. Som å lære hvordan jeg skal være mer tilstede, balansere livet og skape gode mestringsstrategier. Egentlig tror jeg det er viktig å søke hjelp fra en nøytral person uansett hva du sliter med eller hvor alvorlig det er. Alle fortjener å få hjelp.

Fortiden er livet mitt bedre enn på lenge. Jeg har mange prosjekter og elsker å være kreativ her på bloggen. Det er så mye jeg har lyst til å lære og gjøre. Ting står klarere for meg, hvem jeg er og hva jeg vil. De lyse kveldene, rosa himmel kl 04, markblomster, sommerregn og grønn overflod gjør meg så inspirert. Takk for at livet også er så sinnsykt vakkert!

Paula