Vår tids siste tabu

svart hvitt

Livet er merkelig. Jeg tenker på alle de tilfeldighetene det består av. Som at det ble akkuratt meg som kom til, at jeg har hatt en fin barndom, vokst opp i en fantastisk familie og har gode venner, at jeg bor i en trygg og velorganisert del av verden. Alle disse tilfeldighetene, syns jeg er vakkert men også brutalt. Det minner meg på hvor skjørt livet egentlig er.

Og hvor heldig jeg er.

Jeg har et sykt bra liv. Jobben som passet meg perfekt. Venner som bryr seg om meg. Jeg er kreativ og følsom. Har en sunn kropp, som lett kan føre meg på én mils joggeturer. Karakterer som kan få meg inn på hvilket som helst studie. Jeg kan jo bli hvem jeg vil, har alle muligheter og forutsetninger.

Hvorfor er jeg da så ulykkelig?

Uansett hvor ordnet livet ditt er, tar ikke psykiske problemer hensyn. Alle er sårbare og alle har en psykisk helse – god eller dårlig. Faktisk vil 15 prosent av befolkningen oppleve depresjon en gang i livet, en av tre vil få en psykisk lidelse i løpet av livet og 40 prosent av sykefraværet er knyttet til psykisk helse. Når psykiske problemer er så utbredt blandt befolkningen, hvorfor er det så vanskelig å snakke om? Jeg har lenge vært usikker hvor mye jeg skal skrive om min egen psykiske helse. Kanskje er jeg redd for negative tilbakemeldinger eller å bli misforstått? Det er rart jeg har slike tanker rundt mine egne utfordringer, når jeg virkelig ser opp til andre som velger å snakke høyt. Hvorfor skal ikke jeg få lov?  Jeg leste et sted at psykisk lidelse er vår tids siste tabu. Det kan nok stemme, for det føles innmari sårt og personlig. Selv om det blir vanskelig, har jeg bestemt at det skal bli en del av bloggen. Det er jo i perioder en veldig stor del av livet mitt.En psykisk plage er så kompleks,  uforstårlig og gjennomgripende. Ingenting er verre eller bedre en det andre, men en fysisk skade er ofte lettere å forstå. Uten spørmål blir det liksom allment akseptert.  Et indre sår derimot, kan man ikke peke på. Du er alene mot verden. Det sitter nok desverre langt inne for mange å oppsøke profesjonell hjelp for psykiske plager. Meg selv inkludert. Jeg var redd problemene mine ikke var reelle nok eller at jeg ikke hadde en god nok grunn. Nå i etterkant angrer jeg kun på at jeg ikke tok imot hjelp tidligere. Det var først da jeg jeg klarte å se symptomene mine i sammenheng med en diagnose, at  det ble lettere å jobbe med dem. Som å lære hvordan jeg skal være mer tilstede, balansere livet og skape gode mestringsstrategier. Egentlig tror jeg det er viktig å søke hjelp fra en nøytral person uansett hva du sliter med eller hvor alvorlig det er. Alle fortjener å få hjelp.

Fortiden er livet mitt bedre enn på lenge. Jeg har mange prosjekter og elsker å være kreativ her på bloggen. Det er så mye jeg har lyst til å lære og gjøre. Ting står klarere for meg, hvem jeg er og hva jeg vil. De lyse kveldene, rosa himmel kl 04, markblomster, sommerregn og grønn overflod gjør meg så inspirert. Takk for at livet også er så sinnsykt vakkert!

Paula

3 thoughts on “Vår tids siste tabu

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s